Redaksjonelt. 2025 blir forhåpentligvis året da vi for alvor begynner å snakke om vejpning og e-sigaretter. Markedet er i vekst. Men samtidig eksploderer den illegale handelen, og dermed også bruken blant mindreårige.
Regjeringen ønsker å minimere skadevirkningene i nikotinmarkedet og samtidig beskytte unge mennesker mot nikotinbruk. Det er mulig å oppnå begge deler, men det vil kreve radikale endringer og nye måter å tenke på. Og noen modige politiske beslutninger.
I over fem år har annenhver artikkel i Vejpkollen handlet om sysselsetting av ungdom eller stort svart marked å forsyne barna våre med e-sigaretter. Eller rettere sagt vejps, som engangsmodeller begynner å bli populært kjent.
Har det ikke handlet om forskning på unges bruk av har det handlet om utviklingen i ulike land der kriminelle utnytter en enorm etterspørsel for å tjene millioner av kroner på å selge ukontrollerte produkter. I det siste har mainstream-mediene plukket opp dette. Ofte i en svært dramatisk tone, med ungdommer som selger vejp til ungdommer og slåss om territorier, en perfekt grobunn for gjengkrig og rekruttering til en mye farligere narkotikahandel.
Men dette har vært et problem lenge. Det er bare det at ingen har brydd seg om å ta det på alvor. Nå vokser det "eksplosivt". Hvorfor har det blitt slik?
Våg å bryte med forebygging
Jeg tør påstå at en av de største drivkreftene bak denne utviklingen stammer fra den enøyde og ideologisk fargede forebyggingspolitikken. I snart 20 år har den svenske Riksdagen aktivt bidratt til en politikk hvis hovedformål er å hindre unge mennesker i å lukte på en e-sigarett - eller å bry seg om nikotin i det hele tatt. Det er en politikk som tar sikte på et "nikotinfritt samfunn”. Flere millioner offentlige skattepenger har derfor finansiert årlige kampanjer for å påvirke lovgivningen, det vil si for å stramme inn og kompliserer lovene og rammeverkene påvirker det allerede etablerte og viktige salget av røykfritt nikotin, e-sigaretter og snus, i Sverige.
Omfattende og komplisert regelverk
I dens kjølvann har vi skyhøye avgifter på e-væske (økt med hele 500 prosent i 2021), enormt tøffe krav til aldersbekreftelse (i noen kommuner er det umulig å kjøpe på nettet), sterk begrensning av markedsføring og mulighetene til å selge produktene vi forbrukerne faktisk etterspør. Legg til det veldig tilomfattende krav til produktregistrering og rapportering (alle regulerte produkter må registreres seks måneder i forveien og deretter årlig av både importøren/forhandleren OG det utenlandske selskapet som eksporterer til Sverige) - en tungvint lov som, ved en liten feil, kan gjøre hele områder ulovlige over natten.
Et overskyet basseng av paragrafer
Problemet med denne forebyggingsorienterte lovgivningen er at den i sin natur ikke tar hensyn til verken forbrukerne eller de involverte virksomhetene. Drømmen om et "nikotinfritt samfunn" er det viktigste. Selskapene som selger e-sigaretter, har vært nødt til å tilpasse seg, i hvert fall hvis de ønsker å fortsette å selge produktene sine lovlig. De aller fleste har gjort det. Og nå står de til knærne i et hav av reguleringer som gjør det praktisk talt umulig å raskt tilpasse produktsortimentet for å møte en etterspørsel etter nye produkter som endrer seg enda raskere. Vi, forbrukerne, blir stående igjen i en slags grumsete sølepytt av paragrafer, litt forvirret, uten å vite fra måned til måned hvilke produkter som er tilgjengelige.
Men det var nettopp det som var målet med forebyggingspolitikken: å forebygge, motvirke og begrense bruken av nikotin ved å forebygge, motvirke og begrense salget av nikotinprodukter.
Laget for det svarte markedet
Resultatet er at tilgjengeligheten av vejp-produkter dessverre er nå større enn noensinne. Men ikke gjennom de lovlige kanalene og ikke gjennom spesialbutikkene som selger registrerte produkter. I stedet har vi et svart, og delvis grått, marked der etablerte merkevarer konkurrerer med ulovlige og mye billigere produkter.
For dem som er noenlunde kjent med hvordan e-sigarettmarkedet, og spesielt markedet for såkalte engangsmodeller, har fungert de siste 10 årene, kommer ikke denne utviklingen som noe sjokk. Snarere tvert imot. Som sagt, den var i høyeste grad forventet.
Hvordan fungerer handelen med e-sigaretter?
I motsetning til sigaretter og andre tobakksprodukter er e-sigaretter først og fremst et elektronisk produkt, ikke nødvendigvis et nikotinprodukt. Det er en elektronisk enhet som produseres i en fabrikk, på et samlebånd, av teknologiselskaper. I likhet med mobiltelefoner produserer fabrikkene enheter som selges til et globalt marked. Disse enhetene fylles deretter med ønsket innhold, i e-sigarettenes tilfelle en væske som kan inneholde nikotin eller andre stofferavhengig av hvor i verden den skal selges. Dette er i stor grad tilfelle for engangsmodellene.
Millioner av enheter per dag
99 % av selskapene som står for produksjonen, har hovedkvarter og fabrikker i teknologimetropolen Shenzhen i Kina. Kundene spenner fra tobakksselskaper til detaljister og privatpersoner. Produktene tilpasses kontinuerlig til ikkeså ulike lovgivninger og kundene kan like gjerne spesifisere hva de ønsker for akkurat sitt marked: EU og USA har for eksempel helt ulike lovkrav når det gjelder tillatt nikotininnhold og størrelsen på selve væskebeholderen. Selskapene pumper ut millioner av små vejp-er til engangsbruk på daglig basis. Så stor er etterspørselen. Det er her den lovlige, seriøse, handel med engangsmodeller har sin vugge. Men også den svarte.
Berørt av forebyggingspolitikk
Som med andre teknologiske produkter, for eksempel mobiltelefoner, endres forutsetningene for produktene etter hvert som markedet stiller nye krav. For mobiltelefoner skjer dette over noen år. For e-sigaretter skjer det fra måned til måned. Men i motsetning til mobiltelefoner påvirkes e-sigaretter av en helt annen type endring - forebyggingspolitikk. Når en bestemt variant er populær i én region, blir den ofte forbudt eller umulig å selge i en annen. Men når en velrenommert forhandler i én region plutselig blir tvunget til å trekke tilbake bestillingene sine, er det raskt en annen i lobbyen som plukker opp produktene i stedet. Det kan være en opportunistisk distributør som håper på raske penger, eller en profesjonell kriminell som mottar et skrapelodd på 20 000 enheter som plutselig ikke kunne selges lovlig i et forbudsland. Produsenten finner raskt en ny betalende kunde og trenger ikke å bekymre seg for dette lenger. På denne måten blir den illegale handelen veldig lukrativ for alle involverte parter, samtidig som markedet oversvømmes av alt fra lovlige til ulovlige produkter.
Hasjhandelen begynner å ligne cannabismarkedet
Vi leser nå stadig flere rapporter i svenske medier om hvordan kriminelle, uten problemer, kjøper tusenvis av vejp-er via nettbutikker og tjener millioner i fortjeneste via lokalt salg. De retter seg mot alle som ønsker å kjøpe (individuelle butikker eller privatpersoner), men fremfor alt til dem som normalt ikke kan kjøpe produktene gjennom lovlige kanaler - det vil si unge mennesker. Dessuten gjør de det ved å utnytte like mindreårige selgere. For de som vet hvordan cannabishandelen fungerer, er likhetene slående. Det ender opp med store pengestrømmer og vold mellom svært unge mennesker - nettopp den gruppen som forebyggingspolitikken var ment å beskytte.
Mer kontroll ble til mindre kontroll
Som sagt, ingen burde være overrasket over dette. Målet med forebyggingspolitikken er tross alt oppnådd: Den legale handelen ville bli kvalt. Hvem brydde seg om advarselsropene fra dem som kjenner denne virksomheten?
Nå vokser i stedet den illegale handelen, i stadig større skala, med det resultat at produktene er mer tilgjengelige enn noen gang for mindreårige. Sveriges, og for den saks skyld EUs og store deler av den vestlige verdens, forebyggingshysteri har hatt den stikk motsatte effekten av det som var intensjonen - bruken blant unge øker, i stedet for å minske. I praksis ble mer kontroll til mindre kontroll.
Favoriserer vi tobakksindustrien?
De av oss som så det komme, kan bare stå og se på at det skjer. Vi må knytte nevene i lommene mens enhver kritikk av forebyggingsarbeidet blir avfeid som "egeninteresse" eller noe som "favoriserer" tobakks- eller vejpindustri. Det er selvfølgelig ren retorikk, som brukes for å fremme egen sak uten å måtte bry seg med motargumenter.
Og den holder ikke lenger.
Gi det svarte markedet kamp til streken
Forebyggingspolitikken må problematiseres, for den fungerer ikke etter hensikten, og det er barna våre som betaler prisen. Her er det behov for en ny tilnærming. Det er bare gjennom et kontrollert og lovlig marked at forebygging har en reell sjanse til å fungere. Og det er i alles interesse, fra bedriftseiere til forbrukere og de som ønsker å se en reduksjon i nikotinbruken blant unge mennesker. Så i stedet for å prøve å begrense tilbudet, burde vi kanskje heller jobbe for å øke tilbudet, med bedre produktsikkerhet og enklere regler for å skape stabilitet i markedet? Finnes det åpninger for å skape lettelser for næringslivet? Ja, kanskje er det det som må til hvis vi skal gi svartebørshandlerne en match, i stedet for et åpent mål.
Ideologisk skjevhet som må brytes
Ingenting er løst over natten. Men å bli klar over dynamikken i e-sigarettmarkedet er et godt første skritt. I stedet pøser vi nå millioner (av skattepengene våre) inn i organisasjoner som kjemper for strengere lovgivning. Et eksempel på dette var da Røykfri generasjon og Tobaksfakta fikk for få år siden den sosialdemokratiske regjeringen til å forsøke å forby smakstilsetninger i e-sigaretter. Nå ble det stemt over forslaget ned - noe som var et lykketreff - i land som har innført et slikt forbud, har det svarte markedet tatt over i større grad enn i Sverige.
Virkelighet vs. ideologi
Det er alltid en ideologisk slagside i debatten om nikotinbruk. Dette må endres, og politikerne våre må endelig sette seg ned og snakke med markedsaktører. Den negative siden kan bare brytes ved å åpne opp for en samtale om nikotinbruk og nikotinsalg. Samtaler med forbrukereunge og gamle, bør veie like tungt som dyre informasjonsmøter med aktivister fra Røykfri generasjon. Innsikt fra forhandlere og produsent bør ha like stor vekt som faktaark og rapporter fra CAN. Markedsanalytiker vil sannsynligvis gi bedre råd enn leger i Danderyd og nikotinforsker ved Göteborgs universitet. Stemmer fra politibetjenter og tollere bør prioriteres fremfor møter med aktivister fra Karolinska Institutet og Hjerte- og Lungestiftelsen.
Ny lovgivning er bra
2025 blir forhåpentligvis et godt år for skadereduksjon i Sverige. Etter hvert som e-sigaretter og snus tar over nikotinmarkedet, blir det færre barn og voksne som røyker. Regjeringen har innført skademinimering som et tobakkspolitisk mål. Vi vil forhåpentligvis ha en ny lov mot salg av nikotinprodukter til mindreårige, og en strengere lov som gjør det vanskeligere å oppbevare og lagre uregistrerte nikotinprodukter. Alt dette er bra. Men det er ikke nok. For å oppnå nevneverdig forebygging er det nødvendig å ideologiske rammeverket som har styrt tobakkspolitikken i flere tiår for å brytes ned, helt ned på myndighets- og embetsmannsnivå, og deretter bygges opp på nytt for å fungere bedre under dagens forhold.
