Den sosialistiske motstanden mot skadereduksjon og nye nikotinprodukter er tydelig. Likevel er det en merkelig motstand. Røyking er et klassespørsmål. Det er de sosioøkonomisk vanskeligstilte som røyker mest - mer velutdannede svensker snuser eller vejpar. Under Almedalsveckan møtte Vejpkollen Karin Sundin, den nyutnevnte helsepolitiske talspersonen for det svenske sosialdemokratiske partiet i sosialkomiteen. Det gikk slik, kan man si.
"Du vet vel at du er kjøpt av tobakksindustrien?"
Karin Sundin er irritert. "Som alltid synes jeg det er vanskelig å vite om det er personlig eller bare politisk når en politiker slenger med leppa. Noen politikere er bare sånn, i hvert fall første gang man møter dem. Men det er ingen tvil om at hun har sterke meninger om spørsmål knyttet til nikotin, tobakk, snus, e-sigaretter og tobakksselskaper. Hun har nylig byttet ut Yasmine Bladelius som talsperson på helsespørsmål for sosialdemokratene i sosialkomiteen.
Derfor tok jeg kontakt med henne etter en debatt i Almedalen, denne sommerdagen i et svært varmt Visby. Mest for å presentere meg, si hei og be om kontaktinformasjon for eventuelle fremtidige intervjuer.
En ideologisk dans
Bare noen minutter tidligere hadde hun stått på scenen og nærmest disset hele ideen om skadereduksjon for røykere. Hun kalte snus og nikotinposer for dødelige produkter som ingen egentlig trenger. E-cigaretter fikk heller ikke særlig flatterende omtale
"E-sigaretter er helt unødvendige produkter, de burde ikke selges i det hele tatt", sa Karin Sundin til applaus fra Helen Stjerna, generalsekretær i Røykfri generasjon, og statsfinansiert lobbygruppe som har mer eller mindre samme budskap som Karin Sundin. Eller kanskje omvendt; lobbygruppenes innflytelse er ofte viklet inn i en ideologisk dans der det politiske engasjementet er basert på en konsensus mellom ulike interesser om hvordan man egentlig skal tenke om ulike spørsmål. Alt for å favorisere hverandre. Litt som høna og egget.
E-cigaretter er søppel
Karin Sundin skulle diskutere "den svenske nikotinmodellen" sammen med en rolig og litt langhåret lege fra Linköping, en psykolog kjent fra podkastsfæren og en miljøforkjemper fra, ja, jeg vet ikke helt. Slik gikk det til. For å finne Konsensus om nikotin er trolig umulig i dagens Sverige.
"Etter min mening finnes det ingen svensk nikotinmodell. Det handler bare om å forvalte unødvendige produkter hvis eneste formål er å lokke barn til å bli nikotinavhengige." sa Karin Sundin sint.
"Men unge mennesker kommer til å gjøre mye dritt uansett hva vi mener, og det er bedre at de begynner med snus og e-sigaretter enn røyking, tror jeg, sier psykologen på bred skånsk.
"Nikotin, spesielt i oral form, er faktisk ganske mildt for kroppen. Litt høyere kortisolnivåer, men ikke noe alvorlig egentlig, som koffein," la legen til, som benyttet anledningen til å sjekke hvordan nikotin påvirket en gruppe forsøkspersoner som skulle teste hvordan alkohol påvirker appetitten kjemisk. De vekslet mellom snus og vin i noen timer i laboratoriet, og legen målte mye.
En interessant rapport for dem som ønsker å lese mer om nikotin, kanskje?
Karin Sundin trodde ikke det.
"Det er bare tull", utbrøt hun, og Ikke-røykegenerasjonen applauderte igjen. Til og med jublet litt. Wohoo.
Katastrofen staves "snuff"
Etterpå endte Karin Sundin opp på en benk i skyggen. Litt symbolsk, kanskje. Ikke bare politisk, siden det nå er flertall i Riksdagen for å bak en mer skademinimerende linje både i sosialkomiteen og i Stortinget som helhet. Etter hetebølgen i Almedalen kom snart nyheten om at den nye regjeringen reduserer avgiftene på snus og samtidig hever den for sigaretter. Karin Sundin var selvsagt en av dem som kalte beslutningen en "katastrofe".
"Det er smartere å ta en tyggegummi i stedet, hvis du vil slutte å røyke", skrev hun i en kommentar på sin offentlige Facebook-side.
Pfizer eller et annet farmasøytisk selskap kunne ikke ha sagt det bedre, tror jeg. Slutt å røyke med en leke, så å si.
Vejpshop? Hva er det for noe?
Jeg spurte henne, der i Almedalen, om hun visste noe om de mindre kjente, men ikke desto mindre utbredte, uavhengig del av vejp-markedet. Alle som lever sitt eget liv hinsides snus og engangsmodeller, i form av lokale vejpbutikker, lukkede fora på sosiale medier og i aviser som Vejpkollen?
Det fungerte egentlig ikke.
"Hva er en vejpshop?" spurte Karin Sundin.
Spurte i stedet om hun noen gang hadde røykt selv?
"Å," sa hun. "Det var noe du gjorde litt i tenårene, kanskje. Ikke noe problem å slutte med", sa hun dystert.
Den svake nikotinisten
Denne holdningen er svært vanlig blant anti-tobakk-aktivisterhar jeg notert meg. At det faktisk er "ganske lett å slutte - hvis man vil". De som ikke lykkes, er rett og slett ikke sterke nok. Rett og slett svake, kanskje?
Dette er et tema som aldri har slått rot i den ideologisk motiverte anti-tobakksbevegelsen. Tanken om mennesket som offer er svært viktig. Den passer inn i bildet av kampen mot den "evige fienden" - tobakksselskaper - det finnes ikke håp på jord - Å lokke pøbelen med farlig nytelse på bekostning av ens skitne sjel.
HEROIN! KNARK! BARN!
Nå høres jeg ut som en annen sosialdemokrat, skjønner jeg. Lederskribenten i Sydöstran, Stig-Björn Ljunggren, oppsummerte den sosialdemokratiske motstanden mot nikotin på en lignende måte. En motstand som nærmest er religiøs.
"De sier i bunn og grunn at nikotin er like avhengighetsskapende som HEROIN. Det er det argumentet de lever på. HEROIN! NARKOTIKA! BARN! Hvem vil vel ha en offentlig diskusjon med noen som bruker slike argumenter?" sa sigarelskeren Stig-Björn Ljunggren under en av diskusjonene under Almedalsuken.
"Du gir drivstoff til tobakksselskapene"
At e-cigaretter inneholder ikke tobakk er derfor helt irrelevant for politikere som Karin Sundin. At vejpshoppar selger e-sigaretter som hjelper folk å slutte å røyke, er like ille som at en narkolanger selger metadon til en heroinmisbruker. Det spiller ingen rolle at den grunnleggende forretningsideen til selskapene som lever av e-sigaretter, er å stjele kunder fra tobakksselskapene - ved å lokke dem med et ganske godt alternativ til sigaretter.
Karin Sundin uttrykker det ganske konkret.
"Men hvor kommer nikotinet fra? Tobakkselskapene, ikke sant! Du, nei DU, gir dem drivstoff! Synes du det er ok?"
Et sted der ble samtalen absurd. Vi snakket om syntetisk nikotin, tror jeg. Om brukerperspektiver, bestemoren min og hennes meningsløse nikotintyggegummi som aldri virket. Jeg vet ikke, kompis. Det var ikke en fruktbar samtale.
Nikotinist = sosialistisk velger?
Sosialdemokratene er et parti der holdningen til skademinimering (altså "tull og tøys") er polert på utsiden, men svært grov på undersiden. Og hvis du tenker deg om: Hvor mange medlemmer av Metall snuser ikke? Hvor mange sosialdemokratiske sykepleiere holder seg røykfrie i pausene ved hjelp av nikotinposer? Hvor mange stressede hjemmehjelpere har tatt sitt siste drag på en sigarett etter å ha snublet over en sukkersøt engangs-vejp i nærbutikken? Ikke så forbasket mange, vil jeg si. Ikke så forbasket få.
Kanonføde i debatten
Men ifølge Karin Sundin spiller det ingen rolle om man velger å vejpa, snuse eller røyke. Det spiller ingen rolle om sykepleieren kjøper nikotinet i en liten vejpshop i Borlänge eller direkte fra Philip Morris IQOS butikk på Östermalm. Alle er medreisende, og våre livsvalg er nesten ingenting verdt, bortsett fra som kanonføde i debatten om nikotinbruk og tyvaktige barnvejpar.
Dette bør selvsagt gjøre spørsmålet om nikotin og nikotinbruk svært relevant, og svært personlig, for alle brukere over hele Sverige. Ikke minst blant sosialdemokrater.
Spørsmålet er også hvor lenge interessegrupper som Non Smoking Generation, Hjärt-Lungfonden og Tobaksfakta vil lykkes med å forme nye sosialdemokratiske megafoner som rasende formidler sitt budskap om et nikotinfritt (ikke bare røykfritt) Sverige i sosialkomiteens plenumssal. Hvor lang tid vil det ta før noen i de dypere rekker tar bladet fra munnen, på alvor?
Hvem vet?
Karin Sundin sitter fortsatt på benken når jeg skynder meg videre til neste møte, et sted i en trang bakgate i Visby, der noen skadereduksjonsentusiaster har samlet seg for å diskutere fremtiden til nikotinposer og e-sigaretter på EU-nivå. Karin Sundin er ikke invitert, hvis jeg skal tolke signalene riktig.
Etterord
Det er en balansegang å jobbe journalistisk med en sak som berører deg like mye som den berører tusenvis av mennesker i vårt langstrakte land. Interessegrupper på høyre- og venstresiden driver lobbyvirksomhet som gale, og bruker journalister til både det ene og det andre, akkurat som i et hvilket som helst økonomisk viktig marked. Jeg er selv en vejper, og kanskje fremfor alt en tidligere røyker. Jeg har mitt eget syn på hvordan politikk og samfunnsdebatt påvirker andre brukere. For meg, og for innholdet i Vejpkollen, er det avgjørende at alle stemmer blir hørt, ikke minst fra oss brukere, altså de av oss som faktisk ikke røyker lenger.
Og et eller annet sted håper jeg at Karin Sundin en gang i fremtiden tar seg tid til å lytte, i det minste litt, til vår versjon av det som skjer, til våre historier. For nikotindebatten er verken svart eller hvit, og brukerne har helt konkrete ideer om hvordan de skal forholde seg til gamle og nye nikotinprodukter. Vi er dem vi er, selv om Karin Sundin synes livsvalgene våre er "dumme".
Når det er sagt.
